Våt Maridal
Folk påstår at fisken biter når det regner. Selv har jeg lenge ment at dette bare er tull. Kanskje er det noe folk sier for å ha skogen for seg selv når solen skinner. Kanskje er det for å lure godtroende fiskere til å bli våte. Av ren ondskap.
Uansett hva disse løgnernes beveggrunner måtte være, er planen feilslått. Det er aldri folk i skogen når det regner. Derfor er det allikevel ganske gunstig å dra på fisketur i regnvær – man får alle de gode plassene for seg selv. Fisk får jeg så å si aldri uansett, så sånn sett kan det være det samme hvordan været er. Når det regner, unngår man i det minste vitner til fornedrelsen.
Sist mandag var det meldt overskyet og en og annen regnskur, så jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å sette meg fast i trær og å falle i vannet i ro og mak. Jeg ankom Øyungen i to-tiden. Det så lovende ut; vannet lå speilblankt, og fisken vaket. I løpet av den tiden det tok meg å drikke en kopp kaffe, spise en sjokolade, røke en sigg og hjelpe en skjeggete dame med å finne veien, hadde det imidlertid blåst opp, og fisken hadde funnet noe annet å bedrive tiden med enn å vake.
Dermed ble det spinner. Fisken ville ikke ha spinner. Etter hvert løyet vinden, og dermed ble det flue. Fisken ville ikke ha flue heller. Kunne det være for varmt i vannet? Jeg bestemte meg for å prøve Rottungen, som ligger noen meter høyere i terrenget. Her hadde jeg aldri vært før, men det gikk greit å finne frem siden noen snille mennesker hadde vært ute før meg og malt blå merker på trærne der man skal gå. Og vel fremme ved Rottungen jeg fant et lite innos hvor fisken vaket.
Her hadde fisken også lyst på fluene jeg serverte, men evnen til å gape over en krok var det verre med. Småfisk. Jeg satte på en Griffith’s Gnat i størrelse 22 i håp om i det minste å få en liten tøysefisk på land. Fisk er som kjent fisk. Men nei. Disse fiskene var åpenbart latterlig små. Gang på gang angrep de den mikroskopiske myggimitasjonen, men ikke snakk om at de ville sette seg fast.
Jeg avskrev Rottungen som et tullevann og dro tilbake til Øyungen. Et par fisk forsøkte seg på fluen min her også, men med samme resultat, eller mangel på sådan, som i Rottungen. Fisken kunne melde om at det fremdeles var uaktuelt å spise spinner.
Men neste gang. Neste gang ligger de tynt an.
John
Turens bræle ble selvsagt meg. Her har jeg satt fast spinneren min i en naken trestamme ute på en liten øy.
Sjå skodda. Sjå kor ho vell or mørke skogen.
Det er godt (nå ja, "forstemmende" er kanskje et bedre valg av ord) å se at noen får fisk. Dette fiskehodet ble for øvrig kort tid etter at bildet ble tatt, plukket opp av en måke som fløy av gårde og slapp det ned midt i vannet akkompagnert av fortvilte skrik. Tåpelige dyr.
